Historien om Storøen

Eiere av Storøen

  • Da landets pengevesen brøt sammen i årene omkring 1814 ble det utskrevet hårde ekstraskatter og det ble økonomiske harde tider også for Jan Arntsen Greve som var eier av Åstveit gård. Storøen var den første parsell som ble fradelt Åstveit gård og solgt til Lars Monsen Jordal i 1816. Han var paraplymaker og regnhattmaker i Bergen.
  • Storøen skiftet mange ganger eiere på 1800 tallet men det var stort sett forpaktere som bodde på øyen
  • Rasmuss Gerhard Evjen fikk forpakningsansvar fra broren Lauritz Evjen i 1872 og var den mest aktive i oppbygging av hus på øyen
  • Skipsreder Adolf Andersen som i en periode var ordfører i Åsane kjøpte Storøen i 1916 for 19.000
  • Bergen Seilforening kjøpte Storøen 31 desember 1919 for 60.000 av Adolf Andersen.
  • I 1956 da seilforeningen flyttet til Kvitturspollen solgte de Storøyen for 120.000 til Bergen Kommune etter store problemer med å finne kjøper
  • Etter at Bergen Kommune kjøpte Storøyen ble nøstene utvidet og Bergen Havnevesen brukte disse frem til Åstveit båtlag og senere Storøyen båtlag leiet disse av Bergen og Omegn friluftsråd som har ansvaret for Storøyen 

 

 

Gjest Bårdsen på Storøen (1822)

  • 11.12.1822 brøt ”mestertyven” Gjest Bårdsen seg inn hos assessor Krüger i Møllendal. Her stjal han to poser med 300 spesidaler.
  • 15.12 kom Gjest Bårdsen og en venn med navn Jon Hegrenes til Storøen der Gjest ble presentert som styrmann Andreas.
  • Gjest ga rikelig med penger til forpakter Holger Kornelius  Pettersen som handlet store mengder mat og brennevin i byen.
  • Det ble stor julefest på øyen og det var et "syndig liv og levnet" som det står i historiebøkene
  • 28.12 var Gjest sammen med forpakteren sin sønn på ”bondegilde” i Erviken der han ble gjenkjent men kom unna ved at de hevdet han var i slekt med familien på Storøen  
  • Natten etter stakk Gjest fra Storøen
  • Forpakter av Storøyen ble senere straffet for å ha gjemt Gjest på øyen (Han måtte betale 20 spd og 24 skilling)

                            

 

Familien Evjen (den mest aktive forpakteren på Storøen)

  • Rasmuss Gerhard Evjen forpaktet Storøen fra 1872. Han var landhandler, Kontorist, bakermester, limfabrikant og gårdbruker
  • Han var en aktiv mann og fikk 25 barn med to forskjellige koner fra 1859 til 1904
  • Han trengte derfor plass og bygde et stort Våningshus som senere ble kalt for seilerhuset.
  • Det gamle nøstet ble også bygget av Evjen og fungerte som limfabrikk
  • I tillegg bygget han fjøs med løe og andedammen som ga fjøset direkte vanntilgang

 

Storøen 1919-1956

  • Bergens Seilforening måtte flytte sitt båtopplag fra Grønneviksskjæret og etter mye diskusjon om alternative steder for båtopplag kjøpte Bergens Seilforening desember 1919 Storøen  for 60.000
  • De fylte ut den grunne Isviken og flyttet slipputstyret fra Grønneviksskjæret og etablerte det på Storøen
  • Flyttingen tømte kassen til Seilforeningen, i tillegg var det dårlige tider i forretningslivet og det ble innført lystskatt på seilbåtene. Dette medførte at båtskuret ikke ble bygget før i 1931
  • Det ble også oppført et mindre skur foran hovedskuret som ble kalt ”Wallemskuret” Dette ble brukt til dommerbåten Erviken og blant annet Wallem sine båter en drake med navn Wupi og 8 meter kalt Anne Sofie
  • Nordahl Wallem som hadde hus i Eidsvågen var en aktiv seiler som eide flere båter. Han var blant annet mannskap på 8 meteren Silja og var med å vinne sølv i OL i  1936
  • Da Bergens Seilforening flyttet sin aktivitet til Kvitturspollen i 1956 ble øyen solgt til Bergen Kommune for 120.000

      

Junior seilerne

  • I 1929 hadde junioravdelingen i Bergens Seilforening 31 medlemmer og disponerte fire 9 kvm og fem 10Kvm færinger
  • I 1931 fikk junioravdelingen tillatelse av de eldre til å starte oppussing av et av våningshusene på Storholmen i Eidsvåg. På kort tid klarte junioravdelingen å skape en trivelig seilerhytte av det forfalne huset
  • I 1932 var junioravdelingen steget til 54 aktive Toppåret 1935 med 75 medlemmer
  • Fra 1937 ble juniorene sin regatta holdt fra hytten på Storøen.
  • Regattaene som ble avholdt i forbindelse med helg startet med pølsefest om lørdagen og regatta om søndagen

                                     

 

 

Storøen under den andre verdenskrig

  • Tyskerne etablerte seg på nordsiden av Storøen kort tid etter invasjonen med en enkel kanonstilling og en gamme for å sikre tankanlegget i Eidsvågen.
  • I 1941 var det et større angrep på øyen og trolig trodde Engelsmennene skurene var handgarden på Herdla flyplass. Det var imidlertid mange bomber som ikke gikk av (blindgjengere) Våningshuset og skurene fikk store skader. Flere av seilbåtene fikk også skader. En av Wallem sine båter Anne Sofie var blant annet millimeter fra å bli truffet av en blindgjenger som gikk gjennom taket på nøstet. Båten ble imidlertid som mange andre båter konfiskert av tyskerne og sank nord for Våganeset men ble senere reddet og reparert.
  • I 1941 økte tyskerne aktiviteten og etablerte tre brakker, to kanonstilling og en lyskaster som skulle sikre tankanlegget. Det var i denne perioden 22 soldater stasjonert på øyen. De som bygget innretningene på øyen var norske tvangsarbeidere.
  • I 1943 flyttet tyskerne alt utstyr med hjelp av russiske straffefanger. De etablerte seg høyere opp i fjellet for bedre å sikre tankanlegget. Når de flyttet kanonstillingene laget de kopier av utstyret og malte disse sånn at det skulle se ut som om de hadde kanonstillingene fortsatt aktiv på øyen. Trolig var det få som lot seg lure for i en Engelsk etterretningsrapport fra 1944 står Storøyen som fraflyttet av tyskerne.
  • Etter at tyskerne flyttet kanonstillinger og lyskastere var det to tyskere tilbake på øyen. En offiser og en menig soldat
  • Det var ganske ofte flyalarmen gikk og de fastboende måtte gå i «bomberommet» (kjelleren på hovedhuset) En gang ble kjellerdøren blåst opp av trykket fra en granat som eksploderte. Ingen av de fastboende ble imidlertid fysisk skadet under krigen.
  • Høsten 1944 da de fleste tyskerne hadde forlatt øyen snek ungdommen seg ut på øyen og brukte Våningshuset (Det gamle seilerhuset) til sosialt samvær og fest der de blendet vinduene med papp. Aktiviteten var forbudt på den tiden men de gjenværende tyskerne stoppet ikke ungdommen.

                    

 

 

 

 

Share